B2B-reiseportal eller white label-portal: kjøpe eller selge?

Forespørselen kommer som regel på én linje: «Vi trenger en B2B-portal.» Noen ganger fra en byråeier i Bergen som har sett tre faste kunder gli over til en OTA-app. Andre ganger fra et tomannsbyrå i Trondheim som vil ha billigere billetter enn den nåværende leverandøren gir. Samme ord, motsatte problemer. Den første vil ha et sted der reisende bestiller under byråets navn; den andre vil ha et sted å kjøpe inn. Å avklare spørsmålet B2B-reiseportal eller white label-portal før du signerer noe, er det som hindrer deg i å betale et års avgifter for feil halvdel av virksomheten din.
Følg pengene, ikke funksjonslisten
Hver sammenligning av disse produktene lister opp det samme – flysøk, hotellsøk, en bestillingsflyt, et dashboard – og det er nettopp derfor de forvirrer. Skjermbildene ligner hverandre. Det som skiller dem, er retningen pengene beveger seg gjennom dem.
En B2B-reiseportal er der du kjøper. Noen lenger opp i kjeden – en consolidator, en grossist, en bedbank – legger nettopriser og nettofares bak en innlogging, og byråer logger inn for å bestille mot dem. Påslaget ditt legges på et annet sted: på telefon, på WhatsApp, på en faktura skrevet i etterkant. Portalens kunde er deg.
En white label-portal er der du selger. Det er et utstillingsvindu med ditt merkenavn, ditt domene og dine priser, og kundene dine søker og bestiller der. Påslaget legges på inni den, etter regler du selv setter. Vinduets kunde er den reisende – eller, hvis du selger til andre byråer, byrået under deg.
Sagt slik høres det opplagt ut. Det slutter å være opplagt i det øyeblikket en leverandør kjører en demo, for en godt bygget B2B-portal ser nesten nøyaktig ut som et utstillingsvindu med en innloggingsskjerm foran.
B2B-reiseportal og white label side om side
Tre typer virksomheter ber om «en portal». Dette er hva hver av dem faktisk trenger.
| Hvem du er | Hva du trenger | Hvem logger inn | Hvor marginen din ligger |
|---|---|---|---|
| Underagent som kjøper nettofares | En B2B-portal fra en leverandør | Du og dine ansatte | Legges på utenfor portalen, for hånd |
| Byrå som selger til privatkunder under eget navn | Et white label-utstillingsvindu | Dine reisende (eller ingen – gjester kan bestille) | Påslagsregler i ditt eget adminpanel |
| Consolidator som distribuerer til underagenter og selger til privatkunder | Begge deler, helst fra én konto | Underagentene dine og de reisende | Netto til underagenten, pris med påslag til publikum |
Det er den første raden folk protesterer mot. Mange underagenter sier at en innlogging er alt de noensinne vil trenge, fordi kundene alltid ringer. Det holder til kunden som pleide å ringe klokka elleve om kvelden, slutter å ringe.
Hvorfor én plattform kan være begge deler
Forskjellen handler om retning, ikke programvare, så ingenting hindrer ett system i å bære begge retningene samtidig. På denne plattformen henger delene sammen slik.
Et utstillingsvindu kan kreve innlogging før noen søker, og det kan registrere bedriftskunder – andre byråer – med et valgfritt manuelt verifiseringstrinn før de slippes inn. Slå det på, og vinduet oppfører seg som en B2B-portal: verifiserte byråer logger inn, ser prisene dine og bestiller. La det være av, og den samme motoren er et forbrukernettsted for reisende. Kredittgrenser for underagenter og oppgjørsfakturering er innebygde begreper, så byrået som kjøper av deg på kreditt, følges ikke opp i et regneark ved siden av portalen.
Over dette ligger forhandlerkontoen, som åpnes via registreringen som consolidator. Den kan selge white label-nettsteder til andre byråer, dele leverandørinnholdet sitt med et nettverk og opptre som consolidator. Innholdet går gjennom leverandørgrupper i stedet for avtaler én-til-én: et byrå ser leverandørene gruppene gir det tilgang til, og slik bestemmer en consolidator hvem som får hvilket utvalg uten å forhandle hver kobling for seg. Hver tenant har likevel sitt eget adminpanel, med egne bestillinger, kunder, påslag og rapporter.
De interessante virksomhetene velger altså ikke. En consolidator i Oslo kan selge netto til førti underagenter gjennom et vindu som krever innlogging, og selge til publikum gjennom et merkevarebygget vindu, med ett sett leverandørrelasjoner under begge. Hvis det er underagentsiden du bygger, går den lengre artikkelen om å drive en B2B-portal for underagenter gjennom onboarding og kreditt i detalj.
Feilen som ser ut som fremgang
Slik går det vanligvis galt. Et byrå vil ha sin egen tilstedeværelse på nett, hører «B2B-portal» fra en leverandørs selger og melder seg på. Det får en innlogging. Prisene er gode. Det legger innloggingsadressen på nettsiden sin, eller deler et skjermbilde på Instagram, og venter på at kundene skal bestille.
Det kan de ikke. En B2B-innlogging utstedes til et byrå, på leverandørens vilkår. En reisende har ingen konto der og bør ikke ha det, for bak innloggingen ligger nettopriser leverandøren aldri mente at publikum skulle se. I beste fall bestiller ingen. I verre fall begynner byrået å dele sine egne innloggingsopplysninger så noen trofaste kunder kan «sjekke priser» – og nå ligger nettofarene foran folk som gjerne sammenligner dem med det byrået tar betalt.
Det motsatte skjer også, sjeldnere. En consolidator kjøper en white label for privatkunder for å betjene underagentene sine, og oppdager at vinduet ikke skiller et byrå fra en turist: ingen kredittlinje, ingenting å gjøre opp mot. Hver underagent ender opp med å betale med kort som hvem som helst.
Hva det koster å velge feil
Ikke abonnementet. Det er det lille tallet.
Den virkelige kostnaden er et år med videresalg til noen andres påslag. Et byrå med bare en B2B-innlogging selger hver billett for hånd: det gir tilbud på WhatsApp, legger på marginen i hodet, tar betalt, bestiller i leverandørens portal og videresender e-billetten. Hver bestilling krever et menneske, så volumet begrenses av hvor mange samtaler de ansatte kan holde gående samtidig. I mellomtiden gjør kundene som ville bestille selv ved midnatt nøyaktig det – et annet sted, under et annet merkenavn, som beholder både marginen og neste bestilling.
Tolv måneder av det, og byrået har kundelisten det startet med, litt kortere. Det det ikke har, er en bestillingshistorikk under eget navn, et domene søkemotorene har begynt å stole på, eller påslagsregler det ville ha finjustert nå om de hadde levd i programvare og ikke i noens hode. Et utstillingsvindu samler opp disse tingene. Ingen av dem kan kjøpes tilbake senere.
Fire spørsmål før du signerer
- Hvem skal skrive i søkefeltet? Dine egne ansatte, byråer under deg eller reisende. Hvis svaret er reisende, er en innkjøpsinnlogging ikke produktet.
- Hvor legges påslaget på? Hvis det ærlige svaret er «av oss, for hånd, etterpå», kjøper du, du selger ikke.
- Skal byråer kjøpe av deg på kreditt? Da trenger du kredittgrenser og oppgjør, ikke bare en kasse.
- Hvem sitt navn står på bekreftelsen? Merkenavnet i e-posten med e-billetten er merkenavnet kunden kommer tilbake til.
Svar på dem, og begrepene slutter å bety noe. De fleste byråer som går gjennom dem, finner ut at de trenger salgssiden først, og innkjøpssiden fra en leverandør de allerede har. Consolidatorer finner som regel ut at de trenger begge, og bør spørre om én konto kan bære dem. Hvordan du priser salgssiden, er en egen beslutning; guiden til påslagsstrategi på nett tar den videre.
Vil du heller se salgssiden enn lese om den, setter registreringsveiviseren opp et merkevarebygget utstillingsvindu på et underdomene av plattformen rett fra skjemaet, uten å be om kort. Det er en raskere måte å finne ut hvilken side du står på enn enda en salgsdemo.