White label-forhandlerprogram: 3 inntekter fra én konto

Samtalen begynner som regel med en underagent. Et lite reisebyrå som allerede kjøper billetter av dere, spør om dere kan «lage en nettside til dem, sånn som deres», og dere skjønner at dere ikke aner hva det skal koste, hvem som skal gi support, eller om den vil konkurrere med prisene dere allerede selger til dem. Så spør et byrå til om det samme. Det er da de fleste plattformer legger frem et white label-forhandlerprogram, og det som tilbys konsolidatorer i reiselivet, samler gjerne tre ulike forretninger under én innlogging. De er verdt å skille fra hverandre før dere priser noen av dem.
På denne plattformen åpnes forhandlerkontoen fra siden for konsolidatorer, og én konto kan tre ting: selge white label-nettsider, dele leverandørinnholdet sitt med et nettverk og opptre som konsolidator. Samme innlogging, samme adminpanel. Økonomien i de tre kunne knapt vært mer forskjellig.
Tre inntektskilder side om side
Slik ser sammenligningen ut når en operatør tegner den — ikke etter funksjon, men etter hva som må være på plass før dere starter, hvor pengene kommer fra, og hva som må vokse når volumet vokser.
| Salg av merkevaresider | Deling av leverandørinnhold | Rollen som konsolidator | |
|---|---|---|---|
| Hva dere faktisk selger | En storefront under byråets eget merke | Tilgang til leverandørene dere har avtale med, via en gruppe | Billettpriser, og kreditten til å bestille før betaling |
| Hva dere må ha fra før | En salgsvane og noen som kan ta imot nye eiere | Leverandøravtaler som er verdt å videreselge | Utstedelsesrett, arbeidskapital og en innkrevingsrutine |
| Hvor inntekten kommer fra | Det dere tar betalt av byrået, på egne vilkår | Marginen deres på bestillinger partnerne gjør mot innholdet deres | Marginen deres på billetter solgt til underagenter |
| Når de første pengene kommer | Ved signering, hvis dere tar betalt på forskudd | Når partnerne begynner å bestille | Når underagentene bestiller — og først når de gjør opp |
| Hva som vokser med volumet | Timer til onboarding og support | Nesten ingenting, når gruppene først finnes | Kredittrisiko, og folkene som følger med på den |
Den siste raden er den folk krangler om, så den får et eget avsnitt lenger ned.
Første kilde: salg av merkevaresider
Selve produktet finnes allerede, og det er poenget. Registreringsveiviseren setter opp en merkevareside på et underdomene hos plattformen rett fra skjemaet, uten kort. Byråets eget domene kobles på senere gjennom et veiledet DNS-steg som utsteder sertifikatet automatisk. Mal, farger, fonter og logo byttes i adminpanelet uten ny utrulling, storefronten finnes på 40 språk, og hver side velger sin egen standardvaluta og hvilke valutaer den tilbyr.
Hva selger dere da, om ikke programvare? Beslutningen og oppfølgingen. Byråeieren som kjøper en side av dere i stedet for å registrere seg selv, kjøper et menneske: en som sitter ved siden av mens malen velges, som forklarer hvorfor domenet ikke er live ennå, og som sier hvilke tjenester som skal slås på. Fly, hotell, pakkereiser og aktiviteter aktiveres per side, og en eier som slår på alt fordi det er der, ender med en flyfane ingen på kontoret kan betjene.
Skriv én ting eksplisitt inn i kontrakten med dem. Hver side har sitt eget adminpanel — egne bestillinger, kunder, påslag, rapporter og ansattroller. Det er ikke dere som driver butikken deres; det er de. Står ikke det skriftlig, er dere i løpet av en måned blitt deres ulønnede backoffice som svarer på spørsmål om bestillinger dere aldri har sett.
Denne kilden betaler som regel først, fordi dere kan ta betalt ved signering. Det er også kilden med flest folk knyttet til seg. Hver ny side er en ny eier som må onboardes, og onboarding går ikke fortere fordi dere har gjort det før; eierne blir ikke likere hverandre.
Andre kilde: deling av leverandørinnholdet deres
Den stille kilden, og den de fleste forhandlere priser for lavt. Leverandørinnhold deles her gjennom leverandørgrupper, ikke en-til-en-avtaler: en tenant ser leverandørene gruppene gir den. Dere bygger en gruppe én gang — for eksempel hotell i Dubai og Muskat, ingen fly — og å legge til en partner er å tildele den gruppen. Dere gir aldri noen leverandørinnloggingene deres, som er nettopp fellen beskrevet i deling av leverandørinnhold med partnerbyråer.
To ting avgjør om kilden tjener noe. Den første er om innholdet deres er bedre enn det partnerne allerede får tak i. Er hotellprisene deres i Dubai de samme bedbank-prisene som alle byråer i regionen når direkte, har partneren ingen grunn til å bestille gjennom dere, og gruppen står ubrukt. Avtalepriser, allotments dere har forhandlet frem, en leverandør som gir dere vilkår ingen andre får — det er det som gjør gruppen verdt å bli med i.
Den andre er om leverandøravtalene deres i det hele tatt tillater videredistribusjon. Mange gjør ikke det, eller bare på vilkår. Les klausulen før dere åpner gruppen, ikke etter at leverandørens kundeansvarlige oppdager bestillinger fra byråer de aldri har hørt om.
Pengene kommer sakte i gang. Ingenting kommer inn før partnerne faktisk bestiller, og en ny partner tester gjerne med én eller to bestillinger før den betror dere en gruppereise. Men se hva dere gjorde for å tjene dem: dere konfigurerte en gruppe.
Tredje kilde: rollen som konsolidator
Konsolidering har de største beløpene og den lengste listen over måter å tape penger på. Dere selger ikke bare billetter; dere låner ut. En underagent bestiller i dag og betaler dere ved oppgjøret, og i mellomtiden bærer dere risikoen.
Verktøyene hjelper mer enn før. Kredittgrenser for underagenter og fakturering av oppgjør finnes som fullverdige begreper i plattformen i stedet for et regneark noen oppdaterer på fredager, og en storefront kan kreve innlogging før søk og registrere bedriftskunder med manuell verifisering, slik at prisene dere distribuerer bare er synlige for byråer dere har godkjent. Ikke noe av dette erstatter skjønnet. Hvor mye kreditt et byrå med to ansatte i Sharjah skal få, er fortsatt deres beslutning, og styring av kredittgrenser er en disiplin for seg.
Så har vi flyselskapssiden. Hver billett en underagent selger under deres fullmakt, er en billett der regelbrudd kommer tilbake til dere som ADM-er.
Prising av deres eget videresalg
Her står ingen tall, med vilje, fordi de riktige tallene avhenger av markedet deres og av hvilke kilder dere driver sammen. Strukturen betyr mer enn beløpene:
- Skill oppstart fra løpende. Arbeidet ligger i starten — onboarding, domene, de første påslagsreglene — så ett samlet månedsbeløp tar enten for mye betalt av byrået i år to eller for lite til dere i måned én.
- Ta betalt for det dere bærer, ikke for hva det koster dere. Svarer supporten deres på byråets spørsmål, er det produktet. Pris mennesket, ikke plattformen.
- Følg med på stablede påslag. Marginen deres på delt innhold pluss byråets eget påslag på siden sin er prisen den reisende ser. Hver tenant setter sine egne påslag, så en partner som legger for mye oppå dere, priser seg ut, slutter å få bestillinger og skylder på innholdet.
- Ikke gi bort siden for å vinne bestillingsmarginen, med mindre byråets bestillinger faktisk går på innholdet deres. En gratis side der eieren bestiller et annet sted, er ren supportkostnad.
Kilden som skalerer uten flere ansatte
Innholdsdeling. Ikke fordi den tjener mest per bestilling — det gjør som regel konsolideringen — men fordi ingenting i den vokser med antall partnere. Å legge det førtiende byrået til en gruppe koster det samme som å legge til det fjerde: én tildeling. Når en leverandør endres, endrer dere gruppen én gang, og alle partnerne ser det.
De to andre kildene skalerer med folk. Nettsider med timer til onboarding og support. Konsolidering med kredittrisiko, og risiko trenger noen som følger med på saldoer, jager oppgjør og sier nei.
Hva det koster dere hvis dere gjør det feil
De dyre feilene er nesten alltid kilder som lekker inn i hverandre. En forhandler selger tjue nettsider uten innholdsplan, byråene lanserer storefronts uten noe konkurransedyktig å selge og forsvinner ved første fornyelse — og forteller markedet at plattformen deres ikke virket. En underagent som har kjøpt en side, får kreditt fordi «de allerede er kunde», og ved første ubetalte oppgjør er nettsidekontrakten viklet inn i tvisten. Innhold deles under en leverandøravtale som aldri tillot videredistribusjon, leverandøren stenger dere ute, og alle partnerne i gruppen mister det utvalget samme morgen.
Hver av dem starter som en fornuftig tjeneste for en god kunde.
Hva som betaler først — og rekkefølgen dere åpner dem i
Nettsider betaler først, i kontanter. Innhold betaler best per time av tiden deres. Konsolidering betaler de største beløpene, sist, og med mest risiko. For en forhandler som starter fra byråer som allerede kjøper av dem, peker det mot en rekkefølge: åpne innholdsdelingen for byråene dere kjenner, selg nettsider til de samme byråene så bestillingene deres går på innholdet deres, og gi kreditt til slutt — til partnere hvis bestillings- og betalingshistorikk dere allerede har fulgt en stund. Rekkefølgen betyr mindre enn regelen under den: la aldri én kilde subsidiere en annen uten at dere har bestemt at den skal.
Er nettoprisene den delen dere fortsatt styrer i regneark, start med å distribuere nettopriser til underagenter før dere selger en nettside til noen.